Jeg er oppriktig glad for mange ting. Men en ting slo meg her forleden da jeg med et sovende barn i baksetet kjørte ned Vogts gate. Jeg er glad jeg bor i lille Oslo, Norge. Jeg er glad for at jeg på en lørdag formiddag før jul tilfeldigvis passerer finansministeren utenfor den lokale slakteren med årets innkjøpte kjøtt i det hun justerer bukselinningen. (Du vet hvordan den alltid havner litt i ulage hvis man bøyer seg ned, som for eksempel for å sette fulle plastposer fra seg uten at de velter.) Det jeg er mest glad for er at det ikke er noe påfallende. Javel, jeg går ut i fra at hun ikke er veggis og fyller kjøkkenet med ribbe og andre godbiter fra Strøm-Larsen, men det at hun går i butikken selv, og det ikke er noen big deal, noe koordinert PR-fremstøt. Ikke noe: hei alle, bare se hvor jævla folkelig jeg er!
Mange fra hennes egne rekker er rimelig halvfornøyde med at hun som finansminister håndterer sakene i god AP-manér, men jeg syns det er greit å la den lite gjennomførbare, men akk så korrekte venstreutopianismen få seg en liten hvil når man faktisk styrer skuta. Go Kristin, og god jul!
