Når man er i butikken før klokka elleve på formiddagen, er det gamliser, nybakte mødre og andre som av mer eller mindre forklarlige grunner ikke er i virke på tidspunktet.
Jeg har det min kjære kaller en «jobb», og disponerer følgelig tida mi mer eller mindre som jeg vil.
Tidlig kolonialhandling er ikke bare praktisk, men også et lite studie i sosialantropologi. Butikken er et lite mikrokosmos. Eller noe.
Det som uten sidestykke fascinerer meg mest, er hva gamlinger handler.
Jeg snakker da om pensjonist pluss, gjerne med gåstol. De kjøper de rareste ting.
Mulig han kroken som stod bak meg i køen syns det var kjemperart at jeg lessa opp tropicanajuice, kjøttpålegg, frosne jordbær, ciabattas, ost, youghurt og så videre, men jeg klarte for mitt bare liv ikke å ta øynene fra det han hadde i hendene.
5 såpestykker av merket Sterilan. Og bare det. Betalt med mynt, obviously.
Butikken kan takke den eldre garde for omsetningen av fyrstekake, fleskepølse og sviskekompott, det er helt opplagt.
men søttitallssåpestykker? I don’t get it.
Følg med neste gang, jeg lover du ikke blir skuffa.
Ajjabajjas gjøren og laden 
Tilbaketråkk: Viljestyrkeproblematikk « Ajjabajjas gjøren og laden