En epoke er over.
Nøklene er overlevert, sjappa tom,
og jeg har offisielt gitt B15-stafettpinnen videre.
Det var straks under 5 fine år.
Forklaringen til den sparsommelige
blogoppdateringen finner man i linjene over.
Jeg kommer sterkere tilbake,
bare kruttrøyken har lagt seg.
Nå sitter jeg i sofaen og er helt kilen i beina.
Alt det man har akkumulert i boden i løpet av de foregående
årene er gjennomsøkt med et kritisk blikk.
Selv for en vintageelsker var det sørgelig lite å spare på.
Med begrenset lagringsplass på Ila,
blir det naturlig nok en del pælming.
Men hva i huleste jeg tenkte når jeg så nennsomt stuet vekk de
mest horrible pieces, vet bara fåglarna.
Siden jeg er den uoffisielle queen of timing,
har jeg klart å inve rundt 40 stk til min
noget forsinkede fødselsdagsfest i morra.
Dvs at opp på flyttinga kommer festprep,
som består av å få ting i orden her,
og jammen har ikke frøkna tenkt til å
trylle frem litt tapas og den don’t-mind-if-I-do
faaabelaktige sangriaen sin.
Dagens ungdom speller opp til en aldri så liten stuekonsert.
Blir maten crap, stua overfylt og stemningen laber
har jeg alltids ammetåke å skylde på.
Men jeg gleder meg stort.
Sngs
