..we salute you.
Egentlig en ganske så lame omskrivning av AC/DCs klassiker,
men jeg gleder meg altså såpass at dere bare får bære over med slike blødmer.
Jeg er faktisk redd jeg ikke får sove av bare forventing.
To uker på krykker nærmer seg utilbørlig slutten.
Mine hender er ømme og trælete(muligens imaginært)
og de tighteste jeansene mine er kun tighte på venstrebenet.
Fra og med i morgen er jeg, takket være en ny og moderne gips, atter mobil.
Det fortsatt fire uker igjen til jeg er barbeint, men jeg kan gå på beinet.
Det betyr gå i skogen med hunden, trene, gå på konserter.
I det hele tatt bevegelsesfrihet minus hetetokter og håndkramper.
Ah, den søte duft av frihet.
Snages
Ajjabajjas gjøren og laden 